Når eldre forteller

Oddgeir Synnes er førstelektor ved Betanien diakonale høgskole og deltaker i Grundtvig-prosjektet ”Not Just Books – Library for All.” Her arbeides det overfor både bibliotekansatte og -brukere for å ta i bruk biblioteket på nye og inkluderende måter. Kreativ skriving for eldre står helt sentralt i prosjektet, som foruten Betanien består av biblioteker i mindre byer i Latvia, Portugal og Sverige.

Handler om tro, ikke evner

Oddgeir Synnes mener eldre må prioriteres mer i opplæringen.
Foto: Runo Isaksen/SIU

– Eldre blir ikke prioritert i opplæring. Det er en felles erfaring for deltakerne fra alle fire landene, og et felles utgangspunkt. Livslang læring handler generelt om kompetansegivende læring og lite om eksistensiell læring og utvikling. Men også for eldre er læring en viktig forutsetning for et godt liv. Å få dele erfaringer med andre er også viktig. Fortelling er én måte å gjøre dette på, understreker Synnes, selv utdannet humanist med hovedfag i nordisk.

– Vi sier gjerne at barn er kreative, hvordan står det så til med de eldre?

– Det handler mer om tro enn om evner. Husk på at dette ikke er Idolgenerasjonen, oppvokst med positiv feedback. Dessuten lider de under en gjengs samfunnsholdning om at eldre ikke har stort å fare med. Men det fins forskning som viser at kreativitet kan være sterkere hos enn 70-åring enn hos en 30-åring. For å være genuint kreativ, kreves erfaring. Eldre har altså stort potensial for kreativitet. Aldring i seg selv er ingen hindring, understreker Synnes og viser til Goethe og Hamsun som eksempler.

– Dette handler snarere om muligheter til å bruke og videreutvikle sine evner.

Aldri før fortalt
Kreativ skriving for eldre er ikke regulære forfatterkurs, selv om deltakerne utfordres til å skrive i ulike sjangere. Synnes’ erfaringer er at noe nytt gjerne oppstår når eldre jobber med språk og fortelling.

– Ofte er det svært sterke fortellinger de serverer, gjerne fortellinger de aldri før har fortalt. ”Dette har jeg ikke fortalt til psykologen min en gang!” utbrøt en. Mange har behov for å fortelle om krigen. Eldres tekster er generelt fokusert på mening, man ser tilbake og finner mening med livet man har levd. Å fortelle handler jo også om identitet. Og det kan ha terapeutisk funksjon. ”Det gjorde godt å fortelle dette,” er en typisk kommentar.

I prosjektet skal man også samle inn, sammenligne og publisere ”eldrefortellinger” fra de fire deltakerlandene. Men det aller viktigste for de eldre selv er nok å fortelle, tror Synnes.

– Men å skrive ned historiene innebærer også at de ikke forsvinner. De er der og kan leses av for eksempel barnebarn i USA. Tekstene gir innblikk i personens indre tanker, i noen tilfeller helt til det aller siste, noe som er viktig for etterlatte.

Stor happening
Prosjektdeltakerne fant tonen på et kontaktseminar i italienske Udine høsten 2005. Synnes fortalte da om sine erfaringer med kreativ skriving for eldre i bergensområdet, og de andre tente. Synnes’ rolle i Grundtvig-prosjektet er å bidra til å få i gang lignende tilbud i andre land.

– Jeg besøkte nylig vårt latviske samarbeidsbibliotek, som er godt i gang med kreativ skriving. Interessen blant bibliotekarene er svært stor. I tillegg deltar flere lokale skolelærere med tanke på å bruke pedagogikken i egen undervisning, for eksempel ved å la elevene intervjue sine besteforeldre.

I den latviske småbyen Balvi er man ikke bortskjemt med kursing generelt. Turisme og tilreisende er det fint lite av. Synnes forteller at byens ordfører tok imot da han kom. Lokalpressen stilte opp.

– Prosjektet er en stor happening der. Vi snakker om en liten by med stor fraflytting, da er det ekstra viktig at lokalsamfunnet virkelig tar gode grep.

Av Runo Isaksen/SIU

Les mer om Grundtvig-programmet her.